Så har jeg vært to uker i praksis på hjernekreftavdelingen på St. James's Hospital i Leeds.
Det har vært to uker der jeg har lært mye, men jeg er mest sliten av alt presset som er på meg. Presset fra veileder om at jeg burde hatt mer kunnskap om hjernen på engelsk, om at skolen burde informert meg om at det var hjernekreft og ikke vanlig kreft (hvorfor kunne ikke hun gjort det?). Jeg gjør selvfølgelig alt jeg kan for å lære om hvordan hjernen fungerer på engelsk. Jeg har noen skolebøker her, men bruker også internett mye og leser så mye jeg kan. Veilederen min gir meg artikler som jeg skal lese fra en dag til en annen. Mange artikler, og jeg ikke rekker igjennom alle. Det tar lenger til å lese på engelsk enn på norsk, særlig fagterminologi.
Har observert en hel del disse to ukene. Det er emosjonelt utfordrende å være tilstede når pasienter og pårørende får vite om prognosen. I mange tilfeller skjønner ikke pasientene hva som foregår. De vil bare hjem, men det krever et sykehus i hjemmet. Mange hjelpemidler og sykehusseng. Og familiene synes det selvfølgelig er vanskeligå vite at de snart skal miste en av sine kjæreste. Da er det ikke lett å tenke klart.
Reisingen tar også energi fra meg. Det er slitsomt å stå opp kl. 05.30 hver morgen og være hjemme igjen kl. 17.30. Den siste uka har jeg dessuten jobba overtid for å prøve å få fri til Sissel og Cathrine kommer, så har ikke vært hjemme før 19.30 tre av dagene. Og da burde jeg strengt tatt legge meg en time senere, men de spiller så høy musikk i leiligheten under. Både om natta, og om morgenen. Jeg hater at de ikke kan ta hensyn! På en måte vil jeg flytte, men samtidig synes jeg det er urettferdig at jeg må flytte for tredje gang.
Det tar også på når veilederen min ofte ikke har tid til å svare ordentlig på spørsmål jeg har, fordi hun har noe viktigere å fortelle meg om. Det er vanskelig å spørre enda en gang om det samme liksom. Det er akkurat som om hun ikke lytter ordentlig etter. Og i tillegg vil hun at jeg skal være alene med pasientene og bestemme hva jeg som ergoterapeut vil gjøre. Men hvordan kan jeg vite det når jeg er så usikker på de forskjellige beskrivelsene av diagnosene? Ingen diagnose er lik, og selvom man ikke har tid til å lese seg opp i arbeidslivet er jeg faktisk student...med engelsk som andrespråk.
Og selvom jeg har engelsk som andrespråk settes det strenge krav til meg når det gjelder pasientnotater. Og de skriver ikke på data...neida, de skriver for hånd. Det er strengt generelt i praksis, og mange vanskelige læringsmål. Vanskeligere enn i Norge.
Det som er rart med veilederen min er at hun er helt forskjellig som person på og utenfor jobb. Som person er hun veldig hyggelig og tålmodig. Hun har vist meg rundt i Leeds to ettermiddager, og vi ler og prater. Men på jobb er hun streng, ikke lyttende i det hele tatt og det er vanskelig å forholde seg til henne. Nesten som at hun gjør litt narr av meg når jeg spør om noe flere ganger... fordi det tar tid for meg å sette seg inn i systemet.
Vel, det har som sagt vært utrolig utfordrende og mye å sette seg inn i. Jeg har jobbet meg ihjel for å prøve å komme meg i vater med det jeg burde ha kunnet. Håper jeg ser noen resultater av arbeidet jeg har gjort kommende uke. Og takk og lov for at Sissel og Cathrine kommer! Gleder meg til å få litt positiv energi av dem!
På vei hjem, spiste vi burger på Gourmet Burger Kitchen - fantastisk burger, men synes £8 er litt mye for en burger.
Det tar også på når veilederen min ofte ikke har tid til å svare ordentlig på spørsmål jeg har, fordi hun har noe viktigere å fortelle meg om. Det er vanskelig å spørre enda en gang om det samme liksom. Det er akkurat som om hun ikke lytter ordentlig etter. Og i tillegg vil hun at jeg skal være alene med pasientene og bestemme hva jeg som ergoterapeut vil gjøre. Men hvordan kan jeg vite det når jeg er så usikker på de forskjellige beskrivelsene av diagnosene? Ingen diagnose er lik, og selvom man ikke har tid til å lese seg opp i arbeidslivet er jeg faktisk student...med engelsk som andrespråk.
