Fra Mumbai til Manipal via Mangalore

Yes! Da er internett på plass, og bloggingen kan starte for fullt. Først et lite innlegg om turen fra Mumbai til Manipal via Mangalore. Fløy Jet Airways fra Mumbai Domestic Airport (flyplassen for innenlandstrafikk) til Bajpe Airport i Mangalore. En enorm sikkerhet på flyplassen - vaktene gikk med gevær, og flere steder satt de på post med gæveret siktet mot hodehøyde på forbipasserende (også oss, da vi måtte gå forbi ham til sikkerhetskontrollen). Hadde 10 kg. overvekt, til 16. NOK per kilo. Fikk chillibrød med tandoori chicken etellerannet på flyet. Altfor sterk mat for meg, men jeg koste meg med en kopp kaffe og rørepinnen formet som et fly som hørte med. Ikke akkurat den mykeste landingen i Mangalore kan man si (video kommer senere - har ikke bra nok nett til å laste opp videoen nå). Her er i hvert fall bilder som viser at flyplassen ligger på klipper og hva som er faren hvis man ikke får bremset ned skikkelig. Nå gikk det jo fint med oss da. Valgte et selskap der det ikke er fare for at det ikke er piloter nok, slik at hvemsomhelst må kjøre flyet!

Jet Airways tar av fra Bajpe Airport

Fra flyplassen i Mangalore tok vi taxi, og det var en forferdelig opplevelse. Han kjørte svinfort og tok de farligste sjanser ved forbikjøringene. Og da vi sa "slow, please" svarte han "I have had my licence in 20 years." Vel, vel. Han hjalp oss med å komme på rett buss, noe som ikke var lett. Bussene kjører bare forbi i sakte fart, og hvis man ikke klarer å hoppe på må man vente på neste buss. Og det å hoppe på var ikke akkurat så lett for meg med to kofferter og en veske. I mellomtiden fikk vi se en mann som bar imponerende mye på hodet:

Det å sitte på i bussen var på en måte litt bedre, fordi hvis vi kræsjet så tenkte jeg det var større sjans for å overleve sammenliknet med å sitte i en bil. Samtidig tok det veldig mye lengre tid for en buss å kjøre forbi på den måten sjåførene gjør her nede. Her kommer motgående trafikk, som ender med en nesten-kræsj:

Bare å holde seg fast å se en annen vei!

Men på ettermiddagen var vi vel fremme, dog litt skrekkslagne, og vi spurte oss fram til universitetet. Ingen skilt og overraskende få kan engelsk/snakker meget dårlig engelsk selv om de tror de kan engelsk. Da vi kom frem fikk vi beskjed om å finne New Sharada Hostel, så da var det bare å gjette retning og å spørre folk som svarte det de tenkte at vi ville høre: "rett fram litt til". Uansett hvilken retning vi gikk var svaret det. Etter bæring av tunge kofferter over ekstremt høye fortauskanter, fant vi frem.... men vi hadde ikke rom før 16. januar. Altså om tre dager. Universitetet hadde tydeligvis ringt en lærer da vi ankom, som igjen hadde ringt en medstudent som møtte oss på hostellet. Hun hjalp oss med å få rom fort, i tillegg til å forlenge romreservasjonen vår fra 23. mars til 25. mars. Rommene var kun reservert de dagene vi skal ha praksis her, men vi fikk forklart at vi trenger noen dager på å pakke ut, og gjerne en dag for å pakke oss ut.

Rommene på ca. 15 kvadratmeter + 4 kvadratmeter bad ble vasket på 10 minutter, og vi installerte oss og jeg trodde jeg kunne pakke ut å slappe av... men makan til "vasking". Det var skittent og støvete overalt. Så jeg åpnet kofferten, tok ut dopapir og 1 liter antibac og så desinfiserte jeg like gjerne hele rommet. Gulvet, litt på veggene, i skaper, skuffer, vasken, dusjen, overalt! Det tok 1 1/2 time, men det var verdt det. Etter en slitsom dag hang jeg opp myggnettet og sovnet pang.