Visumprosessen - sett av tid og krefter!

Å søke visum til India har vært en egen historie. Det er TT service på Bygdøy i Oslo som ordnet med dette for oss i begynnelsen. Vi søkte om studentvisum, og da trengte vi å fylle ut et ganske så detaljert søknadsskjema. I tillegg til opplysninger om meg selv trengtes synlige kjennetrekk ved meg selv, land jeg hadde besøkt de siste 10 årene, mors og fars navn og om noen i familien min hadde hatt noe med Pakistan å gjøre (grensekonfliktene mellom India og Pakistan er et ikke-tema her). Det var kjempeliten plass i utfyllingsfeltene, så det ble en del SMS-språk i søknaden, som gikk igjennom. Det rareste og uforståelige var alt som måtte vedlegges. Bilder som var 5x5 cm. (ikke mer, ikke mindre, selv om de ikke får plass til hele ansiktet i visumet), skriv fra banken om at jeg hadde mer enn 10 000 kr. på konto før jeg reiser (disse pengene brukte jeg jo til flybilletter, så hva var vitsen med et bevis på dette i desember hvis jeg ikke hadde hatt 10 000 kr. når jeg reiste i januar?), kopi av kvittering på betalte skolepenger samt godkjenningsbrev. Så kom jeg på kontoret og benyttet meg av tilbudet om å sende passet med visum hjem i posten, noe dette morsomme oppslaget informerte om.

Det skulle ta seks arbeidsdager, og jeg fikk passet med visum i posten i romjula. Tuva sin visumprosess derimot, gjorde meg kjempenervøs. Vi skulle dra 10. januar, og 8. januar hadde hun ennå ikke fått det. De hadde glemt å gi beskjed om at det var ferdig, og i tillegg hadde de hatt stengt pga svensk helligdag, "trettondedag dag jul" (hva har det indiske visumkontoret i Norge med Sverige å gjøre?). Men den 9. januar sa vi ifra til skolen at hun ennå ikke hadde fått det, så da ble en lærer med på kontoret, og Tuva fikk visumet sitt.

Da vi kom til Manipal, leste vi på visumet vårt at vi begge måtte registrere oss hos politiet 14. dager innen ankomst til landet. Lærerne her hadde ikke hørt om det før, og det viste seg at jeg og Tuva er plukket ut som stikkprøvekandidater - blæææ!

Så vi begynte med å dra til politistasjonen i Manipal. Politimannen lo av oss og så bare på oss. Så er det sånn at de svarer ikke på mer enn du spør om. Dette er samtalen:
Oss: "Skal vi registrere oss her?"  
Politimannen: "Nei."  
Oss: "OK, hva gjør vi da?"  
Politimannen: "Registrere dere et annet sted."  
Oss: "OK, hvor da?"  
Politimannen: "Udupi."  
Oss: "Greit, der er det en politistasjon?"  
Politimannen: "Dra til S. P. Office."  
Oss:"S.P. office i Udupi, nabobyen? Er S. P. Office navn på politistasjonen?"  
Politimannen: "Nei."  
Oss: "Men vi skal registrere oss der?"  
Politimannen: "Ja." "OK, takk for hjelpen."

Vi gadd ikke å spørre politimannen om noe mer, så vi kom oss til kontoret for å registrere oss. Vi fikk beskjed av vakten (med kniv og geværet i hodehøyde) om å gå opp en etasje inn siste dør til høyre... men det var ikke så lett å vite hvilken dør som var den siste. For da vi kom til 2. etasje var det dører i en sirkel med to ganger på hver side av sirkelen. Så vi hadde 50 dører å velge mellom, så vi valgte å slutte å gå i sirkel og fant til slutt døra innerst i en gang. Vi fikk beskjed av mannen på nabokontoret om å sette oss ned å vente. Døra til venterommet var åpen og vi satt oss ned.... og vi satt der i 15 minutter da et annet par kom inn (gutten var indisk) og spurte om vi hadde sittet her lenge. Vinduene var tatt ned, så det blåste en del inn, men det var plassert vekter på arkene slik at de ikke skulle fyke rundt. Men jeg reagerte litt på at det lå masse sensitive papirer fremme til allmennheten. Da vi fortalte paret at vi hadde sittet der en stund, gikk gutten for å spørre på nabokontoret om det var noen som kunne hjelpe oss. "Nei, de har ferie i dag" var svaret, og jeg kjente jeg ble ganske irritert over at de ikke kunne si det med en gang til oss. I det hele tatt - hvorfor kunne ikke politiet i Manipal fortelle oss at det var ferie. Hvorfor kunne han ikke bare gitt oss hele sannheten med en gang så vi slapp å spørre sånn? Da vi henvendte oss for registrering i Manipal, kunne politimannen for eksempel svart:

"Dere må registrere dere i nabobyen Udupi, på utlendingskontoret. Dere kan ta buss eller taxi, men i dag er det dessverre stengt."

Så da dro vi dagen etter, og fikk hjelp med en gang. Det vil si, vi fikk 8 nye oppdrag. Fire sett med 8 dokumenter måtte leveres for at vi kunne registrere oss. Passbilder, kopi av bank-kort og ID-kort, brev fra Manipal om at vi var godkjente ergoterapistudenter, brev som bekreftet at vi hadde et sted å bo i Manipal, kopi av pass og visum, brev som bekreftet at vi egentlig gikk på skole i Norge, brev som bekreftet at vi hadde møtt opp på universitetet i Manipal.... rett og slett en del dokumenter og ting å fikse. Stress - enda mer på gjørelista!

Omsider fikk vi ID-kortet og papirer vi trengte, og vi fant en bod i Manipal som tar kopier mot betaling. Så da dro vi for 3. gang til registreringskontoret for utlendinger i Udupi. Og denne gangen ble en av lærerne med oss for å forsikre seg om at dette ikke var noe tull. Tuva fikk levert sitt, mens jeg manglet en original av et brev (det hjalp ikke at vi hadde akkurat de samme papirene unntatt én eneste original). Så da bar det hjem til Manipal igjen for å hente originalen.

Så bar det avsted til registreringskontoret for 4. gang. En dame snakket i mobiltelefon, tok i mot papirene mine uten å kikke igjennom (da kunne det vel ikke være så veldig farlig med den ene originalen likevel?), og så får vi bare håpe at alt er i orden. Vi må tilbake om 3 uker for å si at vi fortsatt er her, og så må vi tilbake 2 dager før vi reiser hjem. For et opplegg?

Jeg må jo le litt når jeg tenker på oppslaget "spar tid" fra visumkontoret i Norge. Det er bare å vende seg til at alt gjøres på indisk tid og på indisk måte. Det vil si i mine øyne, ganske tungvint og uten å stresse et eneste sekund. Gudene vet hvor mange ganger vi har vært hos han kopimannen! I det minste så vet i hvert fall jeg og Tuva veldig godt hvor S.P. Office er.... og denne prosessen har tatt mange, men ikke mer enn 14 dager! For et tempo, og for et slitsomt opplegg i et nytt land!