"Se rundt deg": Siste uka i praksis

Så er praksisperioden over... endelig! Ja, ENDELIG! Dette har helt ærlig vært 7 forferdelige uker!

Selvfølgelig har jeg lært en del, men det har ikke vært under særlig enkle forhold.

Ergoterapeut kontoret

Det har vært utfordrende å gjøre alt på engelsk. Jeg har måttte lære om kreft i sentralnervesystemet, hjelpe pasientene til å oppfylle deres siste ønske - å dø der de vil dø, klinisk resonnere, skrive for hånd i pasientjournal, følge strenge regler og policier (håret kan ikke være nær nakkekragen på uniformen, kun lov å skrive med svart penn, bare armer under albuen, må svarte skinnsko, uniformen må vaskes på 70 grader m.m.). Det tok tid å sette seg inn i alt... lenger tid en jeg ville, som den perfeksjonisten jeg er. Men det var ikke bare jeg som var misfornøyd. Dette tok tydeligvis også lenger tid enn veilederen min forventet. Og det satt et ytterligere press på meg når man har praksis på andrespråket sitt og vet at man jobber saktere enn man skal/burde og i tillegg får høre fra veilederen sin at jeg jobber VELDIG sakte (i følge hennes sammenlikning med tidligere engelske studenter, som hun ikke legger skjul på til noen).

Det er vanskelig å forklare hva man føler og å uttrykke seg kort og presist på engelsk når alle stresser rundt deg på praksisstedet. Veilederen min stresset alltid rundt og klagde på at hun hadde dårlig tid. Så dårlig tid at hun begyntr sitt svar før jeg hadde fullført mitt spørsmål. Det er klart det blir mange misforståelser. Når jeg prøvde å være en reflektert student, som skal stille spørsmål om hvorfor veilederen gjør ting som hun gjør, fikk jeg svaret: "Jeg har vært ergoterapeut lenger enn du har levd. Ikke still spørsmål med hvordan jeg utøver min praksis." Da følte jeg meg ikke særlig kul, særlig ikke når hun ikke hadde tid til å høre ferdig det jeg skulle si. En annen student fra klassen har vært på en annen kreftavdeling, og vi har snakket mye sammen, hjulpet hverandre og støttet hverandre.

Meg og Dishna, en annen student på en annen avdeling.

Det har vært mye dårlig stemning. Jeg har hatt problemer med å sove grunnet bråk fra leilighetene under og ved siden av, og lite søvn gjorde meg mer empsjonell. Men det er rart med alt man skal bli vant til, så dette har gått seg til. Men det er ganske irriterende når veilederen min påstår at jeg gråter når jeg ikke gjør det, eller bestemmer at jeg føler meg slik og sånn når jeg ikke gjør det. Jeg synes faktisk det er ganske dårlig gjort. Og da jeg sa ifra at bråket i leilighetene har roet seg (jeg tror det er påskeferie for de fleste nå), tror hun ikke på meg. Hva mer kan jeg si da?

Det gikk likevel bra da en lærer fra universitetet kom for å ha halvveisvurdering. Veilederen min hadde skrytt av meg og det så nå ut som vi endelig jobbet sammen. Jeg var ærlig å sa at jeg syntes det var vanskelig i praksis. Ikke bare fordi pasientene har måneder igjen å leve, men også fordi jeg følte jeg vil veldig lite veiledning fra veilederen min. Jeg ymtet forsktig frempå at jeg syntes det var vanskelig at veilederen min begynte svarene sine før jeg hadde stilt spørsmålene, og vi ble enige om at jeg skulle spørre igjen hvis jeg lurte på noe. Jeg sa også at jeg følte selv jeg hadde jobbet veldig hardt med å tilegne meg ny kunnskap og rutiner på praksisstedet. Inni meg kjente jeg på følelsen av å ikke ha noe energi og at jeg de fleste dagene ikke orket annet enn å gå rett i seng når jeg kom hjem fra praksis kl. 18.30 - da hadde jeg tross alt vært på farten siden kl. 05.30. Men halvveisvirderingen gikk bra, og jeg tillot meg å kose meg litt... så lenge det varte.

...For forrige uke snudde alt seg. Jeg fikk beskjed tre dager etter halvveisvurderingen om at veilederen min hadde ringt universitetet for å si at hun skulle stryke meg i praksis. Veilederen min sa at det ikke var mulig for meg å snu det. Hun henviste til "alle samtalene" vi hadde hatt. Jeg brøt umiddelbart ut i gråt. Hvilke samtaler? Jeg følte ikke jeg hadde fått noe tilbakemelding som skulle tilsi at jeg skulle stryke i praksis. Jeg syntes dette var urettferdig! Jeg ringte universitetet for å fortelle min versjon av praksisen. Om utfordringene jeg hadde hatt, om de uprofesjonelle argumentene til veilederen min, om alle svarene jeg ikke fikk, hvor vanskelig det var å bare "finne ut av ting på egenhånd". Jeg følte meg virkelig urettferdig behandlet. Og hvorfor kom ikke dette opp på halvveisvurderingen? Det kunne jo ikke ha forandret seg brått på tre dager. Hva hadde jeg gjort? Og hvorfor kunne hun ikke repetere det vi eventuelt hadde "snakket om mange ganger før" som gjorde at jeg nå skulle stryke i praksis?

Læreren fra halvveisvurderingen kom igjen til praksisstedet for et nytt møte og spurte veilederen min om konkrete eksempler som kunne gjøre at jeg besto praksis. "Jeg har ingen eksempler, Therese, men du må forandre deg". "Dette har vi snakket om før". Jeg ba så veilederen min om å si det foran læreren, sånn at vi alle tre kunne høre hva jeg hadde gjort galt. Jeg opplevde at veilederen min ble ganske stille. Hun hadde ingen konkrete eksempler. Jeg fikk helt ærlig ikke så mye ut av dette møtet, men prøvde likevel å finne ut av hva jeg kunne gjøre.

To sosionomer, skikkelig bra damer!

Jeg snakket med venner her i York. Jeg har fått fantastisk mye støtte. Jeg bestemte meg for å følge rådet: "Hun er en Old School ergoterapeut som vil ha masse skryt for småting." Så da snudde jeg dagen etter. Jeg la bort mine egne tanker og verdier og begynte å skryte av henne. Masse skryt. Og hun ble like glad for hver ting. Jeg spurte ikke henne hvis jeg lurte på noe, men gikk heller til andre ergoterapeuter. Og jeg ble mer og mer sliten. Utslitt. Utslitt av å være en annen enn det jeg egentlig er. Jeg har også gjennom praksisperioden hørt fra andre ansatte at veilederen min ikke er veldig lett. Det har vært fint å høre at det ikke er bare meg, men det har fortsatt vært veilederen min jeg har måttet forholde meg til.

Og i går fikk jeg papirene på at jeg har bestått. Selvfølgelig er jeg glad for å bestå, men jeg er også utslitt. Null energi. I dag drar jeg hjem til Norge for 3 uker påskeferie, før eksamen venter i York i slutten av mai. Jeg trenger å være sammen med familien min og venner nå. De som aksepterer meg for den jeg er. De som lar meg være meg selv og setter pris på meg. GOD PÅSKE!