Lørdag 29. januar - Tur til Whitby

Kl. 09 dro vi med Ingelby Coach til Whitby. Kystbyen ligger ca. 70 kilometer fra York, altså nord-øst. Vi kjørte på veien A64 som ble til A171. Jeg syntes naturen var ganske lik Norge på mange måter, med fjell, lyng, vidde, trær, busker, sletter og dyr.

Air Force 1-greier... og litt snø!

Skummelt å kjøre buss opp og ned bakker med 20 % helling og med møtende trafikk

Så ikke mye til fartsgrenser forresten. Var “demp farten litt”-skilt før noen kryss, men savnet fartsgrenser.

Kl. 1030 var vi heldigvis vel framme, og da disponerte vi tiden fram til kl. 15. Beret, Melissa og jeg gikk sammen. Vi begynte med “Whitby Abbey”. 

Byens historie går tilbake til år 657, da klosteret “Whitby Abbey” ble bygget på det høyeste punktet i området. Dette var et såkalt «dobbeltkloster», altså et kloster for både munker og nonner. I 867 gikk danske vikinger i land noen kilometer vest for byen, og angrep bosettingene og ødela klosteret. 

Etter Normannernes invasjon av England i 1066 bestemte William de Percyi 1078 at klosteret skulle gjenetableres til ære for St. Peter og St. Hilda (Wikipedia).

Til lunsj spiste Melissa og jeg det vi trodde var brokkolisuppe, og jeg ble skikkelig dårlig. Det var en rar og ekkel smak i suppa, som ikke var brokkolismak. Akutt kvalme som ikke gikk over. Hele dagen. Den rare smaken viste seg å være blåskimmelost. Æsj! 



Det kom fram i ettertid at denne ingrediensen var årsaken til at Beret kjøpte scones istedenfor suppe. For en ekkel suppe og ost, som jeg
 aldri vil spise igjen!

Whitby har en veldig interessant historie:

Byen er Draculahistoriens hjemby, samt oppdageren Captain Cooks hjemby.

Helt frem til Elizabeth Is styre var Whitby ikke stort annet enn en liten fiskerhavn. Havnen er strategisk plassert i forhold til Europa, og med svært god nærhet til Skandinavia. Den er utrustet til å ta i mot mange typer last, for eksempel korn, stål, tømmer og pottaske. Skip på opptil 3000 dwt (dødvekttonn, den totale vekten et skip kan bære av last) kan anløpe, og 2 store skip kan laste eller losse samtidig. 5000 m² havnelager er avsatt til allværslagring mens ytterligere 1600 m² finnes for lagring av værkritisk last. Gjennom århundrene har byen spredt seg både innover i landet og over til havnens vestbredde. Østsidens trange smug og pittoreske småhusbebyggelse er nå for en stor del et sjarmerende butikkområde, og er blitt en populær turistattraksjon. Det er i Whitby mange av scenene i TV-serien Aidensfield spilles inn, da særlig de som omhandler kystmiljø.

Whitby var åsstedet for «Rohilla»-ulykken i 1914 da skipet «Rohilla» sank – enten etter å ha gått på et skjær eller en mine; det er det uenighet om – knappe 2 kilometer sør for Whitby havn nær land. 85 mennesker mistet livet i ulykken, de fleste av dem er begravet på kirkegården i Whitby. 144 mennesker ble reddet etter at lokalbefolkningen hadde organisert en heroisk redningsaksjon som varte i over 50 timer (Kilde: Wikipedia og turistbrosjyre).

Ganske skeivt og slitent

Jomfru Maria-kirke

Vi gikk inn i kirken:

Barnekiste av stein

Her var det gratis å sitte

 
 Fin utsikt over byen fra Abbey'en.

Cædmon cottages! CÆDMON :)

Sukkertøy som frokost!

For å komme ned til byen måtte vi gå 199 trappetrinn!




Omsider kom vi oss ned i selve byen. Nesten som å være i en sørlandsby, med små og trange gater og butikker. Luktet fisk i hele byen. Men en veldig hyggelig by. Mye rart å se i butikkvinduene og mange rare navn på bygninger rundt omkring.




Også noen alternative mennesker rundt omkring. Så en i selvlysende grønt skjørt med topplue og gummistøvler til, samt en stor kar i shorts og t-skjorte. Resten av befolkningen inkl. oss selv gikk i vinterklær. Så en hundeeier som hadde hunden sin i bånd, og plutselig stoppet hunden opp for å snuse på noe. I Norge drar man i båndet for å få den med seg, eller så sier man tydelig “kom!” Men det gjorde ikke denne mannen. Han sa: “Come here, thank you. Please. Come here, please. Thank You”. Og sånn fortsatt det helt til hunden kom. Så utrolig bra. Snakk om å være i høflighetens land! For det synes jeg virkelig, at engelskmenn er høflige. De sier jo “thank you” og “please” hele tiden, i nesten hver setning. Jeg synes det er hyggelig altså, det tok bare helt av når jeg hørte han hundeeieren. Det blir jo for dumt hvis hunden het “Please” eller “Thank You”. Tenk hvis den gjør det da!

 Melissa og Beret var veldig ivrige på å gå igjennom Dracula-huset. Jeg er ikke så veldig glad i sånne spøkelseshus, men ble med når jeg først er i Draculas hjemby. Måtte til og med gå først!

Takk og pris!

Frister det? Nei...

Mye å se på, og fantastisk å se oppover mot Whitby Abbey. 

Coco, Paddy og Whisper

Kul tekst bakpå bussen!

Kult!

 



På vei hjem dro vi innom Scarborough, en helt annen type by. Der var det mye mer moderne bygninger, mennesker som bygde byer av sand på strendene, en stilig bro samt fiskebåter og -utstyr og surfere!

Tilbake fra Whitby kl. 17. Spilte kort på rommet til Melissa på kvelden. Kl. 23 ble Melissa akutt sulten og måtte bestille pizza. Vi andre slang oss på og bestilte en pakke med 2, pizzaer, hvitløksbrød, chips og kålblanding (som jeg aldri har sett noen spise). Det var en mann på 19 år som kom med kameraten sin for å levere pizzaene. Det kostet £15, og jeg betalte  £ 20, og så prøvde han å gå. Også sa jeg at jeg ville ha £5 tilbake samt kvitteringen. Fikk det til slutt, men det skal jo ikke være nødvendig å spørre om det?? Så satt vi der – med 3 pizzaer (hvitløksbrødene var visst en egen pizza) og pommes frites fra i fjor. Vi var klar over at vi ringte 20 min. før stengetid, men likevel. Da er det bedre å ikke selge pizza enn å selge dårlige pizzaer. Må lete etter et annet pizzasted.