Siste uka i praksis - PÅSKEFERIE!

Så er praksisperioden over... endelig! Ja, ENDELIG! Dette har helt ærlig vært 7 forferdelige uker!

Selvfølgelig har jeg lært en del, men det har ikke vært under særlig enkle forhold.

Ergoterapeut kontoret

Det har vært utfordrende å gjøre alt på engelsk. Jeg har måttte lære om kreft i sentralnervesystemet, hjelpe pasientene til å oppfylle deres siste ønske - å dø der de vil dø, klinisk resonnere, skrive for hånd i pasientjournal, følge strenge regler og policier (håret kan ikke være nær nakkekragen på uniformen, kun lov å skrive med svart penn, bare armer under albuen, må svarte skinnsko, uniformen må vaskes på 70 grader m.m.). Det tok tid å sette seg inn i alt... lenger tid en jeg ville, som den perfeksjonisten jeg er. Men det var ikke bare jeg som var misfornøyd. Dette tok tydeligvis også lenger tid enn veilederen min forventet. Og det satt et ytterligere press på meg når man har praksis på andrespråket sitt og vet at man jobber saktere enn man skal/burde og i tillegg får høre fra veilederen sin at jeg jobber VELDIG sakte (i følge hennes sammenlikning med tidligere engelske studenter, som hun ikke legger skjul på til noen).

Det er vanskelig å forklare hva man føler og å uttrykke seg kort og presist på engelsk når alle stresser rundt deg på praksisstedet. Veilederen min stresset alltid rundt og klagde på at hun hadde dårlig tid. Så dårlig tid at hun begyntr sitt svar før jeg hadde fullført mitt spørsmål. Det er klart det blir mange misforståelser. Når jeg prøvde å være en reflektert student, som skal stille spørsmål om hvorfor veilederen gjør ting som hun gjør, fikk jeg svaret: "Jeg har vært ergoterapeut lenger enn du har levd. Ikke still spørsmål med hvordan jeg utøver min praksis." Da følte jeg meg ikke særlig kul, særlig ikke når hun ikke hadde tid til å høre ferdig det jeg skulle si. En annen student fra klassen har vært på en annen kreftavdeling, og vi har snakket mye sammen, hjulpet hverandre og støttet hverandre.

Meg og Dishna, en annen student på en annen avdeling.

Det har vært mye dårlig stemning. Jeg har hatt problemer med å sove grunnet bråk fra leilighetene under og ved siden av, og lite søvn gjorde meg mer empsjonell. Men det er rart med alt man skal bli vant til, så dette har gått seg til. Men det er ganske irriterende når veilederen min påstår at jeg gråter når jeg ikke gjør det, eller bestemmer at jeg føler meg slik og sånn når jeg ikke gjør det. Jeg synes faktisk det er ganske dårlig gjort. Og da jeg sa ifra at bråket i leilighetene har roet seg (jeg tror det er påskeferie for de fleste nå), tror hun ikke på meg. Hva mer kan jeg si da?

Det gikk likevel bra da en lærer fra universitetet kom for å ha halvveisvurdering. Veilederen min hadde skrytt av meg og det så nå ut som vi endelig jobbet sammen. Jeg var ærlig å sa at jeg syntes det var vanskelig i praksis. Ikke bare fordi pasientene har måneder igjen å leve, men også fordi jeg følte jeg vil veldig lite veiledning fra veilederen min. Jeg ymtet forsktig frempå at jeg syntes det var vanskelig at veilederen min begynte svarene sine før jeg hadde stilt spørsmålene, og vi ble enige om at jeg skulle spørre igjen hvis jeg lurte på noe. Jeg sa også at jeg følte selv jeg hadde jobbet veldig hardt med å tilegne meg ny kunnskap og rutiner på praksisstedet. Inni meg kjente jeg på følelsen av å ikke ha noe energi og at jeg de fleste dagene ikke orket annet enn å gå rett i seng når jeg kom hjem fra praksis kl. 18.30 - da hadde jeg tross alt vært på farten siden kl. 05.30. Men halvveisvirderingen gikk bra, og jeg tillot meg å kose meg litt... så lenge det varte.

...For forrige uke snudde alt seg. Jeg fikk beskjed tre dager etter halvveisvurderingen om at veilederen min hadde ringt universitetet for å si at hun skulle stryke meg i praksis. Veilederen min sa at det ikke var mulig for meg å snu det. Hun henviste til "alle samtalene" vi hadde hatt. Jeg brøt umiddelbart ut i gråt. Hvilke samtaler? Jeg følte ikke jeg hadde fått noe tilbakemelding som skulle tilsi at jeg skulle stryke i praksis. Jeg syntes dette var urettferdig! Jeg ringte universitetet for å fortelle min versjon av praksisen. Om utfordringene jeg hadde hatt, om de uprofesjonelle argumentene til veilederen min, om alle svarene jeg ikke fikk, hvor vanskelig det var å bare "finne ut av ting på egenhånd". Jeg følte meg virkelig urettferdig behandlet. Og hvorfor kom ikke dette opp på halvveisvurderingen? Det kunne jo ikke ha forandret seg brått på tre dager. Hva hadde jeg gjort? Og hvorfor kunne hun ikke repetere det vi eventuelt hadde "snakket om mange ganger før" som gjorde at jeg nå skulle stryke i praksis?

Læreren fra halvveisvurderingen kom igjen til praksisstedet for et nytt møte og spurte veilederen min om konkrete eksempler som kunne gjøre at jeg besto praksis. "Jeg har ingen eksempler, Therese, men du må forandre deg". "Dette har vi snakket om før". Jeg ba så veilederen min om å si det foran læreren, sånn at vi alle tre kunne høre hva jeg hadde gjort galt. Jeg opplevde at veilederen min ble ganske stille. Hun hadde ingen konkrete eksempler. Jeg fikk helt ærlig ikke så mye ut av dette møtet, men prøvde likevel å finne ut av hva jeg kunne gjøre.

To sosionomer, skikkelig bra damer!

Jeg snakket med venner her i York. Jeg har fått fantastisk mye støtte. Jeg bestemte meg for å følge rådet: "Hun er en Old School ergoterapeut som vil ha masse skryt for småting." Så da snudde jeg dagen etter. Jeg la bort mine egne tanker og verdier og begynte å skryte av henne. Masse skryt. Og hun ble like glad for hver ting. Jeg spurte ikke henne hvis jeg lurte på noe, men gikk heller til andre ergoterapeuter. Og jeg ble mer og mer sliten. Utslitt. Utslitt av å være en annen enn det jeg egentlig er. Jeg har også gjennom praksisperioden hørt fra andre ansatte at veilederen min ikke er veldig lett. Det har vært fint å høre at det ikke er bare meg, men det har fortsatt vært veilederen min jeg har måttet forholde meg til.

Og i går fikk jeg papirene på at jeg har bestått. Selvfølgelig er jeg glad for å bestå, men jeg er også utslitt. Null energi. I dag drar jeg hjem til Norge for 3 uker påskeferie, før eksamen venter i York i slutten av mai. Jeg trenger å være sammen med familien min og venner nå. De som aksepterer meg for den jeg er. De som lar meg være meg selv og setter pris på meg. GOD PÅSKE!

Veilederen min og meg. Jeg gliser ikke akkurat!

Securitykortet er levert!

Dette var det siste jeg skrev på tavla.

Tavla der man skriver hvor man er.

Kine er på besøk!

Denne helgen kom bestevenn Kine på besøk til York. Dette har jeg gledet meg til, og det har vært en gulrot når jeg har vært i praksis. Hun drar tirsdag, så noen dager må jeg i praksis, og så har vi tid på ettermiddagene. Vi har til nå:

Vi har shoppa bl.a. fire timer på Tesco der vi gikk 6000 skritt (i følge Kines skritteller). Når man er sliten blir det veldig gøy at man får på seg kyllingkostyme str. 5-6 år! Ikke overraskende så vaktene rart på oss...

Vi har sett på at de lager fudge på Fudge Kitchen i byen. Her er videoer fra begynnelse til slutt:

Vi har vært på jobben til Lindsay der man kan male hva man vil på keramikk. Jeg lagde en hjerteskål i farger som matcher den andre skåla jeg lagde for en stund siden.

Vi har vært turister i York - innom Minster og York Castle Museum samt sett på Clifford's Tower.

Vi har hatt photosession i et hav av påskeliljer:

Ellers har vi spist deilig mat og is, vært ute i sola, prata om alt og ingenting, sovet lenge, shoppet enda mer, kost oss og sett på rare dyr:

Et ekorn har funnet et eple å spise på. Noen timers arbeid fremover!

Jeg digger å være sammen med deg, Kine!

Noe å smile av

Mot slutten av en tøff tid i praksis på kreftsykehuset i Leeds trenger i hvert fall jeg å trekke på smilebåndet og kanskje fnise litt. Her er morsomme observasjoner fra York:

Åpen (gateskilt) eller stengt (dørskilt) restaurant?

Det er ikke hver dag man ser en Disney-bil, sponset av "grandad".

Mye Closed Cirquit TeleVision rundt omkring, men en ananas på toppen samt beskjed om å smile er sjeldent å se!

På Oscar's må man ha god tid, i følge baksiden av klossen med bordnummeret.

Skiltet sier: "Please wait to be seated"

Den kjente norske forfatteren Jon Nesbo.

Hver dag må jeg gå gjennom universitetsområdet, som en del av veien til togstasjonen. For en stund siden var det valg av ny president, og plakatene var preget av rim:

Ut i sola

For et sommervær denne helgen - det er helt utrolig! 17 grader og sol er ikke så verst, selv om de sier 24 grader på radioen. Var i hvertfall bare å slenge på seg shortsen! Har vært ute så mye som mulig denne sommerhelga. Jeg elsker sol og sommer i York!

Folk i parken - Museum Gardens

Folk på universitetet.

Solbrent!

Bymuren med påskeliljer rundt!

Masse fine trær med blomster!

Et av flere blomsterbed i byen.

Fantastiske grønne parker med bed.

Knaresborough

Siden vi har månedskort fra York til Leeds, tok jeg og Beret en tur til Knaresborough sist lørdag. Kjørte samme "melkerute-tog" som da vi var i Harrogate (4 stasjoner lenger enn Knaresborough). Toglinjen kom til Knaresborough først i 1848, og togene gikk kun mellom Knaresborough og York. Knaresborough ligger ca. 25 km. vest for York og het tidligere Chednaresburg og Chenaresburg. Den vesle byen har i underkant av 15 000 innbyggere og er særlig kjent for Knaresborough Castle fra 1100 tallet, St. John's Church fra samme tid, Englands eldste Chemist Shop og markedet i byen som har eksistert hver onsdag siden 1206. Byen har vært utsatt for angrep og krig, og både borgen og St. John's Church har blitt restaurert.

Deler av Knaresborough Castle med vakre blomster foran.

Her er utsikten fra et krigsminnemerke ved borgen. Det er satt opp kors til minne opp de døde, samt kranser rundt merket. Det var helt fantastisk å se utsikten! Blåste en del, men var nokså varmt i lufta.

Byen er også kjent for sjakkmønsteret på en del av husene i byen.










Vi begynte dagen med å tusle i byen for å lete etter markedet, som vi selvfølgelig ikke fant ettersom det ikke var onsdag. Fant ut at det var onsdagsmarked da vi kom hjem. Slik har det vært siden 1310, da Edward II godkjente kun denne dagen. Gikk istedenfor en tur langs noen bratte gater og gikk langs den kjente stien Waterside. Gikk deretter Abbey Road videre, en gammel pilgrimsvei...

Kult med maling på vinduene!

Koselige hus

Nydelig langs Waterside!

... til The House in the Rock, en av byens attraksjoner. Hus er hugd inn i fjellet år1770-1791- helt utrolig å se på. Synd veien opp til selve husene var stengt den dagen, men vi fikk i alle fall se noen duer som bodde i en av fjellets huler.

Deretter vandret vi en annen vei opp mot byen igjen, og vi kom inn i et område med utrolig fine hus... og Onkel Toms feriehytter!

Fine blomster... i en privat hage

Gikk deretter til Bebra Gardens. Denne offentlige hagen med et plaskebasseng åpnet i 1931 som "Moat Gardens". Navnet ble endret til "Bebra Gardens" i 1969, da Knaresborough ble vennskapsby med byen Bebra i Tyskland.

Tett i tett med påskeliljer!

Det er ca. 100 trappetrinn opp til Bebra Garden, og på toppen er det utsiktspunkter med nydelig utsikt over broa "Railway Viaduct", en annen "attraksjon".

Trygt nede i byen igjen, kunne vi se opp mot hagen og borgen der vi hadde vært. Vi var på dette tidspunktet veldig sultne, og valgte å spise på det første spisestedet vi kom til. Vi leste ikke så nøye på døra, så fikk ikke med oss at vi var 15 min. for tidlig ute til å bestille middag. Men da den var unnagjort, var det klart for dessert... og det var ikke en hvilken som helst størrelse på dessertmenyen:

Ble ganske så mette, så bestemte oss for å titte litt til og så ta neste tog hjem. Kom over Knaresborough House, der byrådet oppholder seg. To skilt observert på området. Gebyrene gir ikke helt mening:

• Gebyr for å prakere feil = £30 (ca. 300 NOK)
• Gebyr for at hunden din gjør fra seg (£100 NOK)

Knaresborough House

Gikk også rundt St. John's Church fra 1100-tallet, som er den mest komplette av de gamle bygningene i Knaresborough. En merkelig kirkegård, gravstener på og ved siden av gangveien (Ja, man går også faktisk på gravstener).

Ingen tvil om at dette er en klokke og hva tiden er!

Noe gammelt design på gravene.

Det siste vi så i Knaresborough var denne viadukten. Dette er en  lang bru av en vei eller en «jernbanevei» (jernbaneskinner) (som) går over en dal, vei eller jernbanelinje. (Kilde: Wikipedia) Den er 103 meter lang, 17 meter bred og 27 meter høy og ble ferdig i 1851. Det var en viadukt før dette, men den kollapset i 1848 og lagde en flom langs elva (Nidd).

Viadukt med toget oppå.

Takk for en fin tur, Beret!